Byfolk og politikk. Gjennomgang av data fra en befolkningsundersøkelse i Bergen, Oslo og Tromsø

Abstract

This report presents preliminary findings from a survey conducted within the project «New Forms of Political Participation in an Urban Context». The project aims at gaining insights into local citizenship and new forms of political participation within an urban context. The city offers a wide variety of possible avenues for political involvement. Furthermore, the urban context represents a particular form of public exposedness. In an urban context one is inevitably exposed to unfamiliar perspectives and experiences. Urbanity implies an unavoidable publicness. This publicness may prove to be a great resource to some. To others it feels threatening and they seek to retreat from public spaces into private lacunaes. In what ways do citizens participate, and who participates in various activities? The survey maps a number of participatory forms, both formal and informal. The questionnaire also includes several questions to indicate social capital. The urban citizen is not politically passive or apathetic. But the evidence reveals considerable social differences. Some observations even suggest that the social bias in political participation will increase in the years to come. Education shows only weak effects on turnout and no effects whatsoever on party involvement. However, when looking at less formal activities, like single-issue involvement, social differences are significant. Simultaneously we watch a shifting in the way people participate. The citizens’ engagement is channelled through direct channels and traditional mass mobilising organisations, like political parties, are losing ground. Political involvement is turning into an individual activity, based on individual resources. New forms of political engagement are welcomed as tokens of a democratic renewal. Nevertheless, the evidence presented here prompts the question whether the rise of new forms of participation may eventually shut the less resourceful out of politics.

Denne rapporten er en gjennomgang av en spørreundersøkelse som er gjennomført innenfor prosjektet «Politiske uttrykksformer i en bykontekst». Formålet med prosjektet er å øke innsikten i nye politiske uttrykksformer og former for medborgerskap innenfor en bykontekst. Byen tilbyr mange muligheter både til å utvikle og kanalisere et politisk engasjement. Hvilke kanaler finnes, og hvem deltar i de ulike kanalene? Spørreundersøkelsen kartlegger en rekke ulike deltakelsesformer hos de spurte, både de som går gjennom formelle og de som går gjennom uformelle kanaler. Undersøkelsen søker også å kartlegge ulike former for sosial kapital. Dette omfatter spørsmål om respondentenes tilknytning til ulike fellesskap og administrative nivå, tillitsoppfatninger hos de spurte, og deres bruk av ulike fritidstilbud. Byen er karakterisert av tetthet og potensielt stor grad av eksponering for annerledeshet. I et slikt perspektiv fremmer bykonteksten viktige politiske kvaliteter som gjensidighet og toleranse. På den annen side er byen preget av et sosialt segregert bosettingsmønster og således opphopning av politiske ressurser og aktiviteter innenfor noen områder. Eksponering kan føre til behov for innkapsling. Jeg har argumentert for at byborgeren som potensiell politisk deltaker på den ene siden er gjenstand for en spesiell utsatthet og på den andre siden en avsondring fra annerledeshet som innbyggere i rurale omgivelser neppe kan oppnå, om de skulle ønske det. Et hovedinntrykk fra gjennomgangen av spørreskjemamaterialet er at byborgerne ikke er politisk passive eller apatiske. De er tvert imot ganske aktive, kanskje mer aktive enn vi kunne forvente ut fra hva vi vet om valgdeltakelse og oppslutning om de politiske Men materialet viser store forskjeller mellom grupper med ulik sosial status, og enkelte tegn tyder på at forskjellene kan tilta snarere enn avta i årene fremover. Utdannelse har liten betydning for deltakelse gjennom valg og ingen effekt på partideltakelsen. Men når vi ser på de mer uformelle deltakelsesformene, som enkeltsaksengasjementet, er de sosiale forskjellene betydelige. Jo mer uformelle aktivitetene er, desto større er de sosiale skjevhetene i deltakelsesmønsteret. Når vi samtidig ser at det skjer en forsk yvning mellom deltakelsesformene, slik at en større andel av den politiske deltakelsen kanaliseres gjennom de direkte, uformelle kanalene, er det grunn til å reise spørsmål om deltakelsesmønsteret også blir skjevere. De kollektive massemob iliseringsorganisasjonene svekkes. Politisk aktivitet blir i større grad individuelt innrettet og basert på individuelle ressurser. Mange vil nok se på fremveksten av nye politiske uttrykksformer som en vitalisering av lokaldemokratiet, men baksiden av medaljen er at utviklingen kan redusere de svakestes innflytelse og, til slutt, koble disse fra de politiske institusjonene.