Bjornesfjorden – Restaurering av gyteområder og fiskebiologiske undersøkelser i perioden 1999–2013

Abstract

Ved senkningen av Bjornesfjorden i 1959 ble gyteområdene ved Meinsbusundet, Nøresundet og Lågaros ødelagt. For å reetablere gyteområdene ble det i 2002 og 2006 til sammen lagt ut 84 tonn grus og stein som til sammen dekker et areal på om lag 900 m2• I de undersøkte årene hvor den utlagte grusen har vært tilgjengelig for gytefisken (2003–2007 og 2013), har det til sammen blitt funnet 207 gytegroper ved Lågaros, 97 i Meinsbusundet og kun 5 i Nøresundet. Disse resultatene viser at auren i hovedsak valgte å gyte på områdene som hadde den mest gunstige vannhastigheten og at eggoverlevelsen var normalt høy (> 75 %). Tiltakene har derfor gitt en betydelig økning i det tilgjengelige og realiserte gytearealet. Rogn som er gytt på tiltaksområdene vil være beskyttet mot isskuring og stranding/uttørking som kan ramme andre og mer utsatte gyteområder for Bjornesauren. Når fisken som stammer fra tiltaksgrusen blir sju til åtte år og kjønnsmodnes, er det sannsynlig at noen vil vende tilbake til sine respektive gyteplasser for å gyte. Når denne sirkelen blir sluttet og forsterket vil trolig antallet gytefisk og antall avkom over tid øke på samtlige av tiltaksområdene. Summen av tiltakene har derfor så langt gitt en økt naturlig rekruttering av ungfisk til aurebestanden i Bjornesfjorden og denne positive effekten vil med stor sannsynlighet også opprettholdes i et mer langsiktig perspektiv. På bakgrunn av de positive effektene av restaureringstiltakene opphørte bruken av settefisk fra og med 2006. Prøvefisket utført i august 2013 viste at settefisken da var faset ut av bestanden. Tidligere undersøkelser viste at settefisken normalt utgjorde i størrelsesorden 10–30 % i næringsfiske. I hvor stor grad restaureringen av gyteplassene bidrar til å kompensere for fraværet av settefisk er vanskelig å tallfeste, men det er klart at tiltakene har endret rekrutteringssituasjonen et langt skritt i retning av naturtilstanden slik den var før senkningen i 1959. Fra et biologisk ståsted vurderes restaureringen av gyteområdene, og den dokumenterte økte naturlige rekrutteringen, som et bedre og mer robust bestandsbevarende tiltak sammenliknet med bruk av settefisk. For at tiltakene skal være varige anbefales et supplerende grusutlegg ved Lågaros og tilsyn for å avdekke eventuelt framtidige behov for vedlikehold.