"Slagbehandlingskjeden Bergen"

Abstract

This report is written as the authors’ formal contribution to a larger project on a new form of treatment and rehabilitation for stroke patients in Bergen. Our contribution investigates the organizational aspects of the Helse Bergen project labeled «The Bergen stroke treatment chain». The Helse Bergen project investigates the potential medical benefits of reorganizing the relationship between specialized services and municipal services, as several levels of healthcare are involved in the «stroke treatment chain». The core idea of the project is that discharging patients from hospital at an early stage and returning them to home or intermediate care may benefit the patients more than keeping them hospitalized: The hypothesis being that the sooner patients start rehabilitation and return to a more normal situation, the better the prospects for full recovery. This approach entails quite a few organizational challenges, however, as there still is a need for rehabilitation and care services. One particular aspect of these reorganizations of patient flow is the use of different teams to follow up on patients. This report investigates and discusses two organizational aspects of the project: Firstly, the organization and development of the actual project, where research ideas guided the organizational principles in use, and, secondly, the role of the introduced organizational measures seen towards a backdrop of coordination for better services in a more general setting. We find that the project as such seems to have been quite successful (in organizational terms, not considering the actual research results), and that the measures chosen accentuate some of the more central dimensions of cooperation between formal organizational levels in health care – not least as patient movement is set at the core of such reorganization efforts. One of the more interesting aspects is the opening for defining patient needs as input to organizational change; making the organization adapt to the patients, instead of adapting the treatment of a patient to the organizations at hand.

Dette notatet er forfatternes bidrag til et større prosjekt om nye måter å behandle og rehabilitere slagpasienter i Bergen. Helse Bergens prosjekt om slagbehandlingskjeden undersøker den medisinske nytten av å reorganisere forholdet mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten med hensyn til behandling av slagpasienter, der flere nivåer i helsetjenesten er inkludert i behandlingskjeden. Den sentrale ideen er at utskriving av pasienter fra sykehus på et tidligere tidspunkt, hurtig oppstart av rehabilitering og etablering av en mer «normal» situasjon er til større fordel for pasientene enn et utvidet sykehusopphold. Hypotesen er at jo tidligere pasienten starter rehabilitering og returnerer til en normal livssituasjon, jo større er sannsynligheten for at pasienten blir helt frisk. Denne tilnærmingen innebærer konkrete organisatoriske tiltak, ettersom det uansett er et behov for rehabilitering og behandling. Et sentral aspekt ved disse organisatoriske tiltakene rettet mot pasientbevegelser, er bruken av ulike former for teamorganisering når pasienten skal følges opp. Notatet undersøker og diskuterer i hovedsak to sider ved dette: For det første tar vi for oss organiseringen og utviklingen av selve prosjektet, der det medisinske forskningsdesignet hadde direkte konsekvenser for organiseringen av slagbehandlingen. For det andre diskuterer vi de konkrete organisatoriske valgene mot et mer generelt bakteppe knyttet til samhandlingsproblematikk. Vi finner at selve slagbehandlingsprosjektet har vært godt organisert og forankret, selv om det fantes en del praktiske og prinsipielle utfordringer underveis. De organisatoriske valgene reflekterer i høy grad generelle spenningsforhold i samhandling mellom helsetjenestenes nivåer – ikke minst når pasientbevegelser settes i fokus for de involverte organisasjonenes arbeid. Et av de mer interessante momentene i denne diskusjonen er hvordan pasientenes behov kan ses som input til beslutninger om organisatorisk endring – når organisasjonene skal tilpasses pasientene, i stedet for at behandlingen av pasientene er avhengig av eksisterende organisatoriske løsninger.