Welfare Law and the Construction of Social Citizenship

Abstract

The paper elaborates on the relationship between social citizenship and juridification. Departing from a Marshallian understanding of social citizenship, juridification processes concern the institutional construction of social citizenship by combining collective political obligations on the one hand and individual rights and duties on the other. One important intention of the paper is to elaborate on how social citizenship is constructed in the possible tension field between political, administrative and legal institutions. How does welfare law affect the relationship between welfare administration/professions and individuals (e.g. social and civil rights) and between law and politics (e.g. social and political rights)? The institutionalization of social citizenship has to be studied on the basis of different areas of welfare law. This is exemplified by two empirical cases: the legal development in the field of work and welfare on the one hand and health services on the other. In the field of health services it seems reasonable to say that a juridification process has taken place in Norway - implying a reinforcement of individual patients’ rights and thus a strengthening of social citizenship. The expansion of rights within the sector encompasses claims to certain services and through the legislation patients are granted procedural rights and an increased opportunity to decide on questions concerning medical examination and treatment. In the field of social policy individual legal rights to social benefits have increasingly been comprehended as to render people passive, leading to a stronger coupling between individual rights and duties expressed through the establishment of quasi-contractual legal arrangements. It may be argued that contractualism implies de-juridification in the way that it emphasizes tailor-made services and increased local discretion in the preparation of the content of welfare policies (weak legal control).

Dette paperet retter søkelyset mot forholdet mellom rettsliggjøring og sosialt medborgerskap. Med utgangspunkt i et Marshalliansk perspektiv kan rettsliggjøringsprosesser sies å berøre den institusjonelle konstruksjonen av sosialt medborgerskap gjennom å kombinere kollektive politiske forpliktelser på den ene siden og individuelle rettigheter og plikter på den andre. Et viktig mål med dette arbeidet er å undersøke hvordan sosialt medborgerskap konstrueres i spenningsfeltet mellom politiske, administrative og rettslige institusjoner. Hvordan påvirker velferdsretten relasjonen mellom velferdsadministrasjon/profesjon og den enkelte borger og mellom rett og politikk? Institusjonaliseringen av sosialt medborgerskap må studeres med utgangspunkt i konkrete deler av velferdsretten. I paperet er dette eksemplifisert gjennom to empiriske case: rettsutviklingen på områdene helse og arbeid/velferd. På helseområdet er det rimelig å si at det har foregått en rettsliggjøringsprosess i Norge hvor individuelle pasientrettigheter har stått sentralt. Utviklingen omfatter både en utvidet rett til bestemte tjenester, nye prosedurale rettigheter og en større rett til å velge når det gjelder beslutninger som angår medisinske undersøkelser og behandling. På området velferd/arbeid har retten til velferdsytelser i større grad blitt sett på som passiviserende i forhold til den enkeltes deltakelse i arbeidsmarkedet. Dette har resultert i en sterkere kopling mellom individuelle rettigheter og plikter blant annet uttrykt gjennom en økt bruk av kvasi-kontraktuelle arrangementer i iverksettingen av velferdspolitikken. Det kan argumenters for at en slik kontraktualisme innebærer en materiell avrettsliggjøring i den forstand at den innebærer økt individualisering (skreddersøm) og større rom for lokal skjønnsutøving i utformingen av velferdstjenester (svakere rettslig kontroll).