Tilfredshet med velferdstjenester: Har egenskaper ved kommunene noe å si?

Abstract

In explaining satisfaction with public welfare services, previous research has focused on various individual level influences such as individual experience, social background and political attitudes. The potential impact of municipal level variables has, however, received less attention. Many local societies and municipalities in the periphery have witnessed a continuous decline in inhabitants, an aging population and problems with recruiting professional in the welfare sector. It has been argued that such municipalities can face difficulties in delivering services according to national standards. This study examines satisfaction with three welfare services by linking survey to the municipalities in which the respondents actually lives. We find that the individual level account for most of the variation in welfare service satisfaction, but still there is significant variation between municipalities. The analysis of the municipal-level effects show that even if the coefficients for living in a municipality with a negative population development is negative for all the three services studies, they are not significant. Living in a small municipality (under 5000 inhabitants) is associated with positive judgements of welfare services, compared to living in a larger municipality. Municipal level resources seem to play a marginal role for individual satisfaction with welfare services. As for the individual level, the results show that supporting the red–green government parties is associated with positive judgements, while those supporting the Progress Party are more sceptical towards the three services studied her. Turing to actual experience it turns out that those who have used one of the services themselves (home help) are more positive than their relatives. When it comes to the social services both personal experience and experience as relatives are associated with negative attitudes.

Tidligere forskning har vist at tilfredsheten med velferdstjenester er betinget både av individuell brukererfaring, sosial bakgrunn og politiske holdninger. Spørsmålet knyttet til hvordan egenskaper ved tilbyder (kommunene) påvirker den samme tilfredsheten har blitt viet mindre oppmerksomhet i forskningen. Parallelt med en sterk kommunalisering og individualisering av velferdstjenestene i Norge har det skjedd en betydelig sentralisering av bosettingsmønsteret. Mange lokalsamfunn og kommuner i distriktene er blitt betegnet som uttynningssamfunn ved at de har hatt en vedvarende nedgang i folketallet som følge av både utflytting, endring i alderstrukturen og problemer med å rekruttere fagkompetanse. Det er blitt reist spørsmål ved om slike kommuner kan innfri velferdsstatens ambisjoner om likeverdige og trygge levekår i alle deler av landet. Dette notatet forsøker å etterspore hvorvidt denne debatten reflekterer seg i negativ tilfredshet med velferdstjenester i kommuner preget av en slik utvikling. Undersøkelsen studerer tilfredshet med tre velferdstjenester (hjemmehjelp, hjemmesykepleie og sosialtjenesten) ved å koble survey-data fra Innbyggerundersøkelsen 2009 (12 659 respondenter) med data fra respondentenes bostedskommune. Analysen viser at selv om trekk ved innbyggerne står for hovedparten av variasjonen i tjenestetilfredsheten er det også en viss variasjon i tilfredshetsnivået mellom kommuner. Det er størst kommunevariasjon i tilfredsheten med hjemmesykepleie og hjemmehjelp, noe mindre for sosialtjenesten. Analysen av kommuneeffektene viser at selv om koeffisientene for det å bo i en kommune preget av en negativ befolkningsutvikling er negative for alle de tre tjenesteområde, er de ikke signifikante. Det å bo i liten kommune (under 5000 innbyggere) ser ut til å trekke tilfredsheten i positiv retning, sammenliknet med det å bo i større kommuner (også storbyregionkommuner). Videre viser analysen at effektene av kommunenes resursinnsats er enten fraværende eller svært marginale. Når det gjelder egenskaper ved innbyggerne ser tilfredsheten ut til å ha en klar politisk dimensjon. Det å ha stemt på de rød–grønne regjeringspartiene trekker tilfredsheten i positiv retning, mens Fremskrittspartiets sympatisører er mer skeptiske til hvorvidt de tre velferdstjenestene er gode for de som mottar dem. Resultatene for brukererfaring er tvetydige. I analysen har vi målt brukererfaring både som personlig erfaring og erfaring via rollen som pårørende. Det er interessant at det for hjemmehjelpens del viser seg at effekten er negativ (og signifikant) når de pårørende inkluderes, men positiv (men ikke signifikant) når kun egen brukererfaring tas med i analysen. For sosialtjenestens del er effekten av brukererfaring negativ både for pårørende og respondenter med egen brukererfaring. Det innebærer at når det gjelder hjemmehjelpen ser de pårørende ut til å ha større forventninger til disse tjenestene enn det brukerne selv har, mens for sosialtjenestenes del er både brukerne og de pårørende mindre tilfreds med akkurat denne tjenesten.