Norsk antikorrupsjonspolitikk - svar på behov eller utløst av en internasjonal trend?

Abstract

This papers focus is on the development of a Norwegian anti-corruption policy. In 1990 an anti-corruption policy was not regarded as discrete area of policy and was given little attention. In 2003 the Norwegian government talked about how Norway sat an example for other countries having one of the best anti-corruption laws in Europe, and wanting to be a spear point in the battle against corruption. This papers main focus is the period from 1989 to 2003, and how and why Norway turned this sudden attention towards corruption, and then rapidly developed a policy on the area. I have identified four main instruments being used by the government in this period to develop a new policy area in Norway. These are pedagogical, organizational, demographical and legal tools. One would think that a policy development would be initiated by a documented need. Here this is to little degree the case. The attention first started growing when the international attention and anti-corruption norm-development started. Coincidences, fortunate timing, the international climate change and development, pressure and influence, strong national actors, policy windows and a Norwegian wish for legitimacy secured a positive development.

I Norge har det skjedd store endringer på området korrupsjon de siste femten årene. Korrupsjonsskandalen i Oslo kommune, som ble avdekket i 1989, slo ned som en bombe. I Norge hadde det vært lite bevissthet, kunnskap og lovverk for denne typen kriminalitet, som av de fleste ble sett på som fraværende i Norge. Årene gikk, endringer skjedde, men hovedfokuset lot vente på seg. Rett før tusenårsskifte kom det imidlertid merkbare og synlige endringer. Gjennom 1990-tallet utviklet det seg en global anti-korrupsjonsnorm. Dette endret politikken internasjonalt og førte til utviklingen av mange anti-korrupsjonsredskaper i form av avtaler, traktater og konvensjoner. Den internasjonale anti-korrupsjonstrenden påvirket også den nasjonale utviklingen. Enheter med fokus på anti-korrupsjon ble opprettet, langsiktige planer for området ble utviklet og lovverket ble utredet og endret. Plutselig var korrupsjon et tema som fikk stor oppmerksomhet i media, av politikerne og næringslivet. Staten benyttet seg i hovedsak av følgende virkemidler for å utvikle en norsk anti-korrupsjonspolitikk; pedagogiske, organisatoriske, demografiske og juridiske. Det blir i denne utviklingen synlig hvordan staten gikk fra realtivt lite kontroll og regulering på området nasjonal korrupsjon, til en omfattende og synlig regulering i løpet av en ti–femten års periode. Endring i det internasjonale klimaet, sammenfall i tid og sted, sterke nasjonale aktører, mulighetsvinduer og et norsk ønske om legitimitet i omgivelsene sikret en rask og etterhvert omfattende utvikling.