Livsløp og soning. En biografisk studie av innsatte i Bergen fengsel om deres fortid, nåtid og fremtid

Abstract

Denne studien tar for seg et utvalg innsatte i Bergen fengsel og beskrivelser fra deres liv ved en åpen avdeling, ved bruk av biografiske dybdeintervjuer. Utgangspunktet for studien er hvilke hendelser i livet som var avgjørende for at de endte opp som innsatte i fengsel. Her bygger datamaterialet på de innsattes egne beskrivelser og opplevelser. Oppgaven tar for seg tre overordnede sider ved de innsattes liv: Beskrivelser hentet fra hverdagen i fengselet. De innsattes fortid og levde liv og de innsattes forventninger knyttet til fremtiden. Ut fra et livsløpsperspektiv inspirert av Glenn Elder sine arbeider, fortolkes så de innsattes beskrivelser kontekstuelt ut fra den sosiale og strukturelle rammen de inngår i. For å få kunnskap om de innsatte har valget falt på å gjennomføre en kvalitativ og eksplorerende empirisk studie med utgangspunkt i «grounded» metodologi. Problemstillingen har et overordnet forskningsspørsmål med tre tilhørende underproblemstillinger som tar for seg tre sider i de innsattes liv: Overordnet: Hvilken betydning har hendelser i livsløpet hatt for at respondentene ble satt i fengsel, og videre for det livet de ønsket å leve etter soning? - Hvilken betydning har hverdagslivet ved en åpen avdeling i fengselet hatt for hvordan innsatte opplever og beskriver sitt eget soningsforhold? - Hvordan har deres bakgrunn og levde liv hatt betydning for de innsattes nåværende situasjon? - Hvordan ser de innsatte på egne framtidsutsikter og muligheten for å lykkes sett ut fra deres beskrivelser av planer, håp og drømmer for fremtiden? For å beskrive sentrale kjennetegn knyttet til valg de innsatte gjorde opprettet jeg fire brede typologier: De rasjonelt planlagte, på skråplanet, den profesjonelle løpebane og de impulsive. Bakgrunnshistoriene for hvordan respondentene havnet i fengsel var med på å legge grunnlag for hvilken typologi de tilslutt inngikk i. Kategoriene med tilhørende kjennetegn åpner for en komparasjon på tvers av typologiene. I det påfølgende analysearbeidet har typologiene en avgjørende rolle ettersom de bidrar til den kontekstuelle rammen rundt de innsatte. Gjennom en «grounded» analyse blir tid og tidshorisonter underliggende sensitiverende konsepter for oppgaven. Gjennom å studere hvilke rutiner de innsatte var pålagt ved avdelingen var det mulig og se hvordan innsatte ved en åpen avdeling store deler av dagen må forholde seg til en oppsatt timeplan. Timeplanen gir små rom for avvik, og det er først på kveldstid at de innsatte kan disponere tiden slik de selv ønsker. I mine observasjoner og samtaler var inntrykket at innsatte var flinke til å sosialisere med hverandre og dra i gang aktiviteter på egen hånd på husene. Likevel fremhevet flere av de innsatte i utvalget at den sosiale omgangen var mer grunnet at innsatte var «tvunget» til samhandling i fengselet. Med noen få unntak ønsket de fleste kun overfladiske bekjentskaper og var mer opptatt av familie og venner som de hadde utenfor fengselet. Avdelingen kan grovt inndeles i to overordnende strukturer: Den uformelle og den formelle. En åpen avdeling består av flere hus hvor de innsatte bodde. Gjennom å inngå i små fellesskap dannet de innsatte sine egne uformelle hierarkistrukturer. Dom hadde en viss betydning, og sedelighetsdømte var på bunnen i huset. På toppen var innsatte som gjennom en autoritær holdning og soningserfaring gjerne hadde roller som «hus sjefer». Den formelle strukturen omhandler overholdelse av kontrakten som var inngått med fengselet. Den åpne avdelingen ansees som en tillitsavdeling og er et gode for de innsatte. Ved å oppholde seg der plikter alle å rette seg etter den formelle hierarkistrukturen. Brytes regler kan en innsatt risikere direkte innsendelse til lukket avdeling. En slik overhengende konsekvens opplevdes i flere sammenhenger som begrensende på de innsatte. Her trakk de innsatte frem elementer som minner om Goffman sitt begrepsapparat der man utsettes for en krenkelsesprosess og å mister retten til å bestemme over seg selv. Ut fra de tre underkategoriene om planer, håp og drømmer kunne de innsattes tanker om fremtiden analyseres ut fra et større tidsperspektiv. Ved å foreta en slik distinksjon kan en se stor variasjon i hvordan de innsatte planlegger for fremtiden på tvers av typologiene. Familierelasjoner, å ha et sted å bo, jobb eller utdanningsmuligheter løftes frem som viktige sosiale faktorer for at de innsatte kunne skaffe seg et nytt liv. Innsatte som manglet støtte eller hadde få ressurser, oppgav her langt vagere planer enn innsatte som hadde noe å gå til. Det kan tenkes at med lite å komme tilbake til økte uvissheten for hvordan det ville gå i fremtiden. Dette kunne prege de innsatte i utvalget som var mer utsatt, eksempelvis innsatte i skråplantypologien. En implikasjon ved å se på innsatte i et livsløpsperspektiv, er at perspektivet i stor grad innbyr til åpenhet rundt hva de innsatte selv vektlegger som viktig på innsiden av fengselet. Med åpenhet rundt de innsattes situasjon på innsiden, gir det samtidig samfunnet på utsiden en bedre forståelse for hva innsatte gjennomgår. Her kan det tenkes at åpne fengsler bidrar på en positiv måte, ettersom de innbyr til at innsatte kan ha mer kontakt med verden utenfor enn de ellers ville ha gjort på mer lukkede avdelinger.