Samarbeid i helse- og omsorgstjenesten. En casestudie av samarbeidsavtalene

Abstract

Ulike reformer og samfunnstendenser har ført til endringer i norsk helsesektor, og man beveger seg mot et samarbeid på tvers av nivåer. 1.1.2012 trådte samhandlingsreformen i kraft, og samtidig fikk man en ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester som forplikter kommuner og helseforetak å inngå samarbeidsavtaler og stiller et minimumskrav til hva avtalene skal inneholde. Formålet med avtalene er blant annet å fremme samhandling mellom kommuner og helseforetak ved å konkretisere oppgave- og ansvarsfordelingen dem imellom, samt å etablere gode samarbeidsrutiner på sentrale samhandlingsområder. Avtalene er således et statlig pålegg om å utarbeide en relasjon, men selv om samhandlingen er kontraktsbasert, er den også forhandlingsbasert og innebærer således også fleksibilitet og tilpasningsmuligheter. Temaet for denne studien er samarbeid på tvers av nivåer, og forskningsspørsmålet skal belyses gjennom en todelt case-studie basert på kvalitative data, hvor jeg ser på et samarbeidsforhold der samarbeidsavtalene har mindre innhold enn Nasjonal veileder, og et samarbeidsforhold der samarbeidsavtalene har mer innhold enn den nasjonale standarden. Hensikten er å undersøke hvorvidt variasjoner i utformingen av samarbeidsavtalene påvirker erfaringer med praktisk samarbeid mellom kommuner og helseforetak i de valgte samarbeidsutvalgene. Problemstillingen som har vært førende er, påvirker variasjoner i utformingen av samarbeidsavtalene erfaringer med praktisk samarbeid mellom kommuner og helseforetak i de valgte samarbeidsutvalgene? For å besvare problemstillingen har jeg benyttet ulike deskriptive teoretiske og analytiske tilnærminger. Dessuten har en todelt case-studie blitt brukt som forskningsdesign, med et datamateriale som bygger på intervjuer og dokumenter. Presentasjonen av funnene ble organisert i henhold til fem analytiske kategorier, som retter søkelys mot Sykehuset Innlandet (SI) og kommunenes, samt Ahus og kommunenes erfaringer med praktisk samarbeid. I analysen ble de teoretiske forventningene knyttet sammen med de empiriske funnene. Et hovedfunn er at relasjonen mellom Ahus og kommunene er preget av spenninger og konflikter, samtidig som avtalene inneholder mindre enn Nasjonal veileders minimumsløsning. SI og kommunene har på den andre siden et godt samarbeid, og i tillegg samarbeidsavtaler som er konkrete og innholdsrike og hvor det suppleres med mer innhold enn veilederen beskriver. Avtalene er således gode instrumenter for styring av en relasjon, dersom detaljeringsgraden fungerer. Uformelle verdier blir imidlertid mer fremtredende i tilfeller hvor avtalene ikke er standardiserte nok, og utstakt bruk av slik uformell samhandling kan medføre konflikter og tvister, som i Ahus. Uformelle former for ikke-avtalefestet samarbeid eksisterer også i relasjonen mellom SI og kommunene, men her foregår de i samspill med den instrumentelle styringen av relasjonen.