The Rise of a Healthcare State? Recent Healthcare Reforms in Norway

Abstract

The major elements of the Norwegian hospital reform in 2002 were a state takeover of ownership of hospitals and the establishment of local and regional healthcare enterprises. The reform followed in the aftermath of a series of smaller and larger reforms in the sector. In combination these reforms represent a challenge to the established system for healthcare governance, and a potential for the state to increase its capacity for governance. There has been a long-term development trend from welfare localism to direct state involvement in governance of healthcare institutions. The welfare state is increasingly becoming a healthcare state, a change linked to the increased emphasis on the perfectibility of individual health, and an increased emphasis on the politics of efficiency as a substitute for a one-sided «politics of redistribution». More actors now take a role in the politics of healthcare governance than in the traditional regime, where the relationship between the medical profession and the state was central. In particular, «the patient» is now seen to take a more active role, and one may thus speak of the rise of a more patient-centered regime for healthcare governance. An extensive information system for control of quality and efficiency is being developed and various actors develop strategies that in combination seem to lead to a stronger role for the government and the patient-centered paradigm in healthcare governance. One possible consequence of this development is an erosion of the established alliance between the state and the medical profession. However, the new regime also depends on medical knowledge and professional standards as a way to legitimate itself, and this leaves the way open for the medical profession to regain some of its lost power. The term New Public Management (NPM) has often been used to characterize the recent reforms. Clearly, many of the recent reforms belong to the NPM-family of reforms, but a public-purchaser model has not been introduced. It is thus too simplistic to use the term New Public Management as a way to characterize the new regime for healthcare governance.

I 2002 ble det gjennomført en større sykehusreform i Norge, der hovedelementene var statlig overtakelse av eierskapet av sykehusene og etablering av helseforetak på lokalt og regionalt nivå. I tillegg er det de siste årene gjennomført en rekke større og mindre reformer i helsesektoren som samlet sett kan ha frambrakt en ny form for styring; med større vekt på effektivisering enn fordelingspolitikk og større vekt på helsestatlig enn velferdsstatlig styring. Historisk sett har det skjedd en utvikling fra velferdslokalisme til sentralstatlig styring av sykehusene, med fylket som et mellomspill. Fremdeles har imidlertid sykehusets lokale tilknytning stor betydning, det ser man ved at det også etter sykehusreformen har skjedd en sterk lokal mobilisering. På de fleste områder dreier det seg om en New Public Management reform, men bestiller-utførermodellen brukes i liten grad og dermed er et av de viktigste kriteriene for markedsfremmende reformer i offentlig sektor fraværende. Elementer som må vektlegges i et forsøk på å forklare dagens styringsordning; helsestaten, er de moderne mytene om «den selvskapte helse» og «pasienten har makten». Disse mytene bidrar til at stadig flere individer og aktører trekkes direkte inn styringen av helsevesenet, ved at de tillegges ansvaret for egen helse eller ved å bidra som kunnskapsleverandører. Omfanget av styringsinformasjon øker og dermed også antall aktører som har interesse av å påvirke slik informasjon. Via media aktiviseres politiske organer og profesjonelle stadig i helsepolitiske føljetonger omkring enkeltindividers skjebne i helsesystemet. Helseministeren kan dermed innta en mer direkte og aktiv rolle, ved påkalle seg pasientens beste og om nødvendig hoppe bukk over den medisinske profesjonenes tradisjonelle rolle som portvokter og ivaretaker av pasientinteresser. I dag virker det som staten er på vei til å styrke sin rolle i det norske helsevesenet. Det er ikke gitt at dette må skje på bekostning av helseprofesjonene, og det kan heller ikke utelukkes at statens rolle vil bli endret som følge av nye regulativer fra EU eller andre internasjonale organer der fri bevegelse i helsemarkedet blir aktuell politikk.