Arbeidsinnvandringssituasjonen i Norge etter 1975

Abstract

Norway is about to meet a new and significant challenge. The country is no longer able to supply itself with the required labour, and will most probably in the future have to import considerable amounts of such resources. This is the contextual backdrop for this paper, which contains an introductory presentation of the development in the field of labour migration in Norway since 1975. However, the main focus of the paper is on the new labour market situation that is taking shape in Norway, and on the resulting changes in Norwegian theory and practice concerning labour immigration from regions outside the Nordic countries, the European Union, and North-America. Apart from a brief period of liberalisation 1957—1975, Norway has always had considerable restrictions on labour immigration. The «immigration stop» that was introduced in 1975 in practice hit immigration from non-western regions of the world only. Immigration from these regions has nevertheless increased since 1975, due to the increased flow of refugees and family reunification. One may therefore state that the import of cheap labour from these regions has indirectly continued since the direct import was phased out in 1975 – to the benefit of Norwegian industry and other sectors of business. However, the significant use the country has had of this labour is to a large extent neglected in the immigration debate, which tends to focus on immigration as a problem and liability. Since the mid 1990s the need for import of qualified labour has become increasingly clear in Norway. The debate and policy related to this need reflect ideas established by the 1975 immigration stop that labour from «foreign-cultural» regions of the world is undesired in Norway. Hence, the country is apparently unwilling to make use of the possibility of social upgrading of the immigration population in Norway that is contained in recruitment of qualified labour in high demand from these parts of the world.

Norge er i ferd med å møte en ny og betydelig utfordring: Landet produserer ikke lenger selv den arbeidskraften det trenger, og kommer sannsynligvis i fremtiden til å måtte innstille seg på vesentlig import av slike ressurser. Dette er det kontekstuelle bakteppet for denne artikkelen, som innledningsvis presenterer en oversikt over arbeidsinnvandringssituasjonen i Norge etter 1975. Artikkelens hovedfokus er imidlertid den nye arbeidsmarkedssituasjonen som er i ferd med å ta form i Norge, og de resulterende endringene i norsk teori og praksis i forhold til arbeidsinnvandring fra områder utenfor Norden, EØS og Nord-Amerika. Med unntak av en kort periode med liberalisering 1957—1975, har Norge alltid hatt en relativt restriktiv arbeidsinnvandringspolitikk. «Innvandringsstoppen» som ble innført i 1975 rammet i praksis bare innvandring fra ikke-vestlige områder. Likevel har innvandringen fra disse områdene økt i perioden etter 1975, på grunn av økt flyktningetilstrømning og familiegjenforening. Man kan dermed si at importen av billig arbeidskraft fra disse områdene indirekte har fortsatt etter at den direkte importen ble avviklet i 1975 – til nytte for norsk industri og annen næringsvirksomhet. Den norske innvandringsdebatten har imidlertid i liten grad satt søkelys på den vesentlige nytten landet har hatt av denne arbeidskraften; fokus har vært på innvandring som problem og belastning. Siden midten av 1990-tallet er behovet for import av kvalifisert arbeidskraft blitt stadig tydeligere i Norge. Debatten og politikken knyttet til dette behovet reflekterer tanker etablert av innvandringsstoppen 1975 om at arbeidskraft fra «fremmedkulturelle » områder av verden ikke er ønsket i Norge. Landet ser altså ikke ut til å ønske å benytte seg av den mulighet til sosial oppjustering av innvandrerbefolkningen i Norge som ligger i å rekruttere etterspurt høyt kvalifisert arbeidskraft fra disse områdene.