Hovedtyper av valgordninger. Proporsjonalitet eller politisk styring?

Abstract

This article maps the principal types of electoral systems in use, and their effects on the political system. The crucial questions are: What matters when it comes to the degree of proportionality? And, do systems of proportional representation (PR) necessarily produce large number of partier and weak governments? The analysis show that the informal barrier for representation is high on district level in Norway, and that the 4 percent barrier to take part in the allocation of the compensatory seats seems to be an important element in the electoral system. When it comes to governing the argument is that the sharp distinction between single party and coalition governments are misleading. The voting rules do not wholly determine the number of active parties. Hence, constitutional change can, as argued by Ian Budge (1998), be an over simplistic way to deal with the issue.

Notatet består å tre deler: 1) først gis det en oversikt over den variasjonen som finnes med hensyn til ulike typer valgordninger. 2) Deretter tester vi, med bakgrunn i data fra tre norske stortingsvalg, hvilke sider ved valgordningen som har størst effekt på partienes andel av stemmene og deres andel av mandatene (proporsjonaliteten). 3) Endelig drøftes forholdet mellom valgsystemer og de politiske styringsforholdene. Analysen viser at de uformelle sperregrensene på fylkesnivå er relativt høye i den norske ordningen, og at 4 prosents sperren for å delta i fordelingen av utjevningsmandatene dermed har stor effekt på proporsjonaliteten. Dagens 4 prosents sperre for å få utjevningsmandater bidrar til at de mindre partiene faller utenfor. Når det gjelder den politiske styringen vises med bakgrunn i tverrnasjonale data at det ikke kan påvises entydige sammenhenger mellom valgsystemet og svake/sterke regjeringer. Ansvaret for å sikre en effektiv politisk styring av samfunnet, ligger først og fremst hos de politiske partiene.