Medical Predictors of Disability Pension in Long-term Sickness Absence. Results from a population-based prospective study in the Norwegian county of Hordaland 1994–1999

Abstract

Background: While several socio-demographic predictors of disability pension have been identified, less is known about the importance of the medical aspects. The aim of this study was to explore the importance of diagnoses, prognoses, level of care and previous sickness absence as predictors for future disability pension status among long-term sickness absentees. Methods: A representative sample of Norwegian long-term sickness absentees, 2043 women and 1585 men, with detailed diagnostic information (based on International Classification of Primary Care), was followed up for 5 years. The date of granting of disability pension was obtained from the Norwegian disability register and was used as the dependent variable in Cox multivariate regression. Results: Kaplan-Meier estimates of the 5-year risk of disability pension (1- survival) were 22.9% for the full sample, 22.5% for men and 23.3% for the women. Men on sick leave for mental health disorders had an increased disability risk. For women a diagnosis of a cardiovascular disorder implied a slightly increased risk, while a pregnancy-related sickness absence carried almost no risk for disability pension during follow-up. Among cases with musculoskeletal disorders (54.5% of the sample), subgroups with significantly different disability risks were identified, with a gender-specific pattern. The prognoses formulated by the certifying doctor significantly predicted the outcome. Previous sickness absence days increased the disability risk, but were significant only for total absence above 20 weeks in the 4 years preceding inclusion. The level of care at the eight-week sickness certification did not affect the disability risk. Conclusion: Medical factors were important in identifying cases with an increased risk of disability pension.

Medisinske prediktorer for overgang fra langtidssykemelding til uførepensjon: Resultater fra en befolkningsbasert, prospektiv undersøkelse i Hordaland 1994–99. Det er tidligere påvist en rekke sosio-demografiske prediktorer for å bli uførepensjonert, mens mindre er kjent m.h.t. betydningen av medisinske forhold. Hensikten med undersøkelsen var å klargjøre betydningen av legenes diagnoser, prognostisering, behandlingsnivå og tidligere sykefravær. Alle langtidssykemeldinger i Hordaland (sykemelding> 8 uker) i to perioder i 1994 ble registret. Utvalget besto av 2043 kvinner og 1585 menn alderen 16–62 år, hvor ICPC diagnosen var kjent fra Sykemelding 2-skjemaet. Utvalget ble fulgt opp til utgangen av 1999, dvs. en oppfølging på minst 5 år, for individer som ikke ble sensurert ved død eller emigrasjon. Tidspunkt for innvilget uførepensjon var utfallsvariabel i en Cox regresjonsanalyse. 5 års risiko for overgang fra 8 ukers langtidssykemelding til uførepensjon var 22,5% for menn og 23,3% for kvinner. Menn som var langtidssykemeldt for en psykisk lidelse hadde øket risiko for å blir uførepensjonert. For kvinner var en diagnose fra hjerte/karsystemet mer alvorlig, mens kvinner sykemeldt for en svangerskapsrelatert tilstand ikke hadde noen uførerisiko av betydning. 54,5% av utvalget var langtidssykemeldt pga plager fra muskel- og skjelettsystemet. Blant disse ble det funnet subgrupper som hadde signifikant ulik uførerisiko, (etter kontroll for andre faktorer). Mønsteret var ulikt for menn og kvinner. Prognosen som var gitt av behandlende lege predikerte utfallet rimelig godt. Tidligere sykefravær økte sannsynligheten for overgang til uførepensjon, men dette var ikke signifikant for samlet fravær over 20 uker i løpet av de fire foregående år. Behandlingsnivå ved 8 uker predikerte ikke utfallet. Medisinske faktorer er viktig når man skal identifisere langtidssykemeldte med øket uførerisiko, noe som kan være viktig hvis man vil redusere tilgangen til uførepensjon.