Ledelse og evidens i det psykiske helsevernet, konsekvenser for kunnskapsforståelse og organisering

Abstract

A more professional and distinct managerial role is now being established. Unitary management changes the relationship between management-knowledge, clinical knowledge and specialized professional knowledge. A central concern in this paper is how evidence based medicine (EBM) is providing clinically unskilled management with an instrument for monitoring clinicians’ performance, legitimizing organizational changes both in clinical practice and organizational behavior towards «transparency» and external quality control. In this paper evidence-based health care policy will be discussed in relation to strategies within the medical and psychological professions, as well as New Public Management (NPM) reforms. The introduction of evidence based medicine and evidence based psychotherapy can be seen as a way of assisting the individual clinician striving to integrate clinical experience and best empirical evidence working with patients. From an Organizational Behavior viewpoint, the introduction of EBM calls for clinical practice to be based on a specific type of data and a formal mode of rationality, more in line with economic and public transparency claims, ignoring how these changes affect the clinician in helping the patient. The NPM reformstrategy encompasses the introduction of unitary management, signifying a changed management structure in Norwegian hospitals from 2002 involving new performance and quality monitoring dynamics. The debates on EBM in mental health care and the debates on the introduction of unitary management usually take place in settings isolated from each other. They are both combined in the discourse on NPM reforms, however. In this paper, the interaction effect between unitary management and evidence based medicine will be described as a central precondition for understanding how knowledge traditions and work practices are now being changed in Mental Health Care.

Ledelse søkes nå utviklet som en egen, selvstendig funksjon innen helseforetakene. Introduksjonen av enhetlig ledelse påvirker forholdet mellom ledelses-kunnskap, klinisk kunnskap og spesialisert profesjonskunnskap. Et sentralt tema i dette notatet er hvordan evidensbasert medisin (EBM) inngår i den nye enhetlige ledelses kunnskapsgrunnlag på måter som legitimerer endring i organisasjonsatferd og klinisk praksis i retning økt gjennomsiktighet/«transparens» og ekstern kvalitetskontroll. I dette notatet blir evidensbasert helsepolitikk både drøftet som aspekt ved de psykologiske og medisinske profesjonenes strategier for å sikre faglig forsvarlig behandling, og som et av flere reform-elementer innen New Public Management (NPM). Introduksjonen av evidensbasert medisin og psykoterapi kan sees som hjelpemiddel i det kliniske arbeidet, hvor klinikeren står overfor utfordringen å integrere resultatene fra best mulig forskning med den kunnskap som er mest relevant i møtet med den enkelte pasient. Fra et organisasjonsteoretisk perspektiv innebærer EBM samtidig at klinisk praksis skal baseres på spesifikke data og en mer formalisert type rasjonalitet mer i tråd med økonomiske og offentlige krav til innsyn innen NPM, tilknyttet modeller for enhetlig ledelse med endring i lederstruktur i Norske sykehus fra 2002, og nye prestasjons- og kvalitetskrav. Debatten om EBM innen det psykiske helsevern føres oftest atskilt fra den debatt som introduksjonen av enhetlig ledelse i sykehus har reist. Begge kombineres imidlertid i NPM-diskursen. I dette notatet blir interaksjonseffektene mellom enhetlig ledelse og evidensbasert medisin beskrevet som en sentral betingelse for å forstå hvordan kunnskapstradisjoner og arbeidspraksis nå endres i det psykiske helsevern.