«Du lurer ikke en luring» (ref. likeperson): Likepersontjeneste i Bergen for mennesker med utfordringer knyttet til rus

Abstract

Rapporten utforsker erfaringer fra ansatte som jobber som likepersoner på bakgrunn av erfaringer de har fra egne rusutfordringer. I undersøkelsen kommer det frem hvordan det å jobbe som likeperson også representerer en åpning og videre vei inn i et ordinært arbeidsliv. Dette medfører også et behov for en generell opplæring om «det å være tilknyttet arbeidslivet», i tillegg til opplæring for å utøve selve jobben som likeperson. Det mest sentrale i opplæring og oppfølging er likevel knyttet til hvordan likepersonene kan benytte sin egen recovery-kompetanse ovenfor deltaker i deltakers egne recovery-prosesser. Funnene fra likepersontjenesten i Bergen tyder også på at likepersonene selv har behov for stor grad av fleksibilitet i tjenesten og deres eget arbeid, at det gis rom for læring underveis, og at likepersonene også får muligheter til å fortsette deres egen recovery-prosesser. Gjenkjennelse er en kjernekomponent som kommer frem i materialet fra likepersonprosjektet i Bergen, og som vi også finner i materiale fra andre komparative studier vi har gjort i Norge. Potensialet som ligger i gjenkjennelser i relasjonen mellom deltaker og likeperson skiller seg fra relasjoner deltaker har til fagpersoner de møter i andre (oppfølgings)tjenester. Dette skaper en form for nærhet mellom deltaker og likeperson, hvor det ellers ofte oppleves en distanse mellom deltaker og fagperson. Likeperson og deltaker møter hverandre på et mer likeverdig grunnlag, siden utgangspunktet for dem begge er egenopplevde erfaringer knyttet til rus, behandling og recovery. Dette skaper en arena som ofte får en større grad av åpenhet, direkte samtaleform og mulighet til å være nettopp direkte, utfordrende og ærlig i relasjonen mellom likeperson og deltaker.