| dc.description.abstract | I de siste tiårene har situasjonen vært kritisk og uavklart for mange lakse‐ og sjøaurebestander på Vestlandet. Dette gjelder særlig for bestandene i Hardangerfjorden, hvor de fleste viktige laksevassdrag har vært stengt for laksefiske siden årtusenskiftet. I denne rapporten analyseres tilstand og utvikling basert på gytefisktellinger i 56 Vestlandselver som er gjennomført av LFI NORCE i perioden 2004‐2018.
Det ble funnet signifikante forskjeller i innsig av laks mellom ulike fjordsystem. Innsiget i forhold til elvestørrelsen/areal var lavest i elvene i Hardangerfjorden, og høyest i elvene i Ryfylke.
Elvene i de indre delene av fjordsystemene har lavere innsig av laks per hektar elveareal sammenliknet med elver med kortere avstand til kysten. Et sannsynlig bidrag til denne situasjonen er at laksesmolt fra de indre elvene har en lengre oppholdstid i fjordene og dermed utsettes for økt dødelighet som følge av høyere infeksjonspress fra lakselus. Dette illustreres ved at tettheten av laks er vedvarende lavere i elvene i indre og midtre deler av Hardangerfjorden, mens innsiget av laks i Etneelva, lengre ute i fjordsystemet, er høyere og mer på nivå med elver i Ryfylke. Unntaket fra dette romlige mønsteret finner vi i Ryfylke hvor det er mindre forskjell i elvenes avstand til kysten.
Resultatene viser en generell økning i innsiget av laks til Vestlandselvene i perioden 2011‐2018 sammenliknet med perioden 2004‐2010. Årsaken til denne endringen er trolig bedrede forhold for vekst og overlevelse i havområdene. Til tross for denne økningen er innsiget fortsatt lavt i et historisk perspektiv, og flere av de aktuelle elvene i Hardanger er fortsatt stengt for fiske og har fortsatt ikke et høstbart overskudd.
Sjøaurebestandene synes å ha større lokale og regionale forskjeller i utviklingstrend sammenliknet med laks. Totalt sett var det klart flere elver som hadde en negativ enn positiv utvikling i sjøaureinnsig i løpet av perioden.
I Hardangerfjorden har det blitt registrert en økning i sjøaurebestandene i flere av de indre vassdragene, og Eidfjordvassdraget og Sima peker seg ut ved å ha de mest markerte økningene i sjøaurebestandene i hele datasettet. I vassdragene i midtre og ytre del av Hardangerfjorden er sjøaurebestandene generelt lavere, og har enten hatt en negativ utvikling (bla. Hattebergselva og Omvikedalselva), eller vært stabilt lave gjennom undersøkelsesperioden. Fra 2010 har elvene i området fra Øystese til Guddal vært stengt for fiske etter sjøaure som følge av lave bestander, og så langt er det lite som tyder på at bestandene har tatt seg opp i dette området etter fredningstiltaket.
I Nordhordland ble det registret en klar nedadgående utvikling i sjøaurebestandene. I Sognefjorden ble det observert en økning i flere av sjøaurebestandene i første del av perioden med et toppår i 2014, før de igjen gikk tilbake i årene frem til 2018.
I perioden 2004‐2018 da tellingene har foregått, har sjøoverlevelse og innsig av både laks og sjøaure i mange av Vestlandselvene trolig har vært på et lavt nivå historisk sett. Kunnskapen om den historiske utviklingen i enkelt‐elver er imidlertid ofte fraværende eller lav på grunn av manglende data. Ut fra fangstdata og andre observasjoner er det imidlertid på det rene at mange av vassdragene på Vestlandet hadde langt større bestander på 70‐, 80‐ og tidlig 90‐tallet. Det pågående program for drivtellinger som dekker over 50 Vestlandselver er derfor en viktig metode for å følge den framtidige bestandsutviklingen for laksebestandene både på elv‐ og regionsnivå. | |
