| dc.description.abstract | I Norge finnes over 1100 tunneler hvor mer enn 150 er lengre enn 2 km. Mange av tunnelene har kompleks geometri, og situasjonen er preget av stor variasjon, og dermed et variert risikonivå. Planleggingsgrunnlaget i form av sikkerhetsvurderinger og analyseresultater varierer, se Vegtilsynets bemerkninger til risikostyringen i norske vegtunneler (Vegtilsynet, 2015).
Det er stor interesse for å øke sikkerheten for trafikanter i tunneler, spesielt i lange ettløpstunneler, der det er spesielt utfordrende med større branner i tunge kjøretøyer (flere inntrufne hendelser de siste årene). Alle brannhendelsene i norske og utenlandske vegtunneler med folk eksponert for røyk, har vist at fareidentifikasjonen og faregjenkjenning svikter hos tunnelbrukerne slik at de ikke får evakuert i tide.
Evakueringsrom må ses i forhold til sikkerhetssystemene i tunnelen som helhet. Evakueringsrom er helt i tråd med selvredningsprinsippet. Dagens krav til sikkerhet krever at trafikanter må kunne ta vare på seg selv, også når de er innhyllet i røyk. EU-direktivet tillater ikke at Evakueringsrom brukes; «2.3.4 Shelters without an exit leading to escape routes to the open shall not be built».
Situasjonen er da at for langt over 1000 tunneler i Norge er det ikke noen redningstiltak som sikrer at selvredningsprinsippet ivaretas, eller mer presist for alle tunneler hvor mennesker kan innhylles i røyk før de har hatt mulighet til selvredning. Til nå har det ikke vært gjort noen analyse av denne problemstillingen. Vi vil likevel hevde at dagens designløsninger ikke klarer å møte selvredningsprinsippet, og det setter press på myndighetene, tunneleier, nødetater og trafikanter, som må samvirke for å ivareta sikkerheten. Vår problemstilling ble derfor:
Hvordan kan Evakueringsrom i vegtunneler utformes slik at de er relevante tunnelsikkerhetstiltak som ivaretar hensynet til selvredning. | nb_NO |
