Overgrepsmottak i Norge 2009

Abstract

Bakgrunn: Helsetilbudet til overgrepsutsatte har blitt styrket gjennom sterke nasjonale satsninger. Antallet overgrepsmottak i Norge har økt betydelig i de siste årene, og det er nå minst ett overgrepsmottak i hvert fylke. Overgrepsmottakene er i forandring og i Helsedirektoratets veileder er det fokusert på at mottakene skal utvide sitt tilbud fra å ivareta primært voldtektsutsatte til også å ivareta utsatte for vold i nære relasjoner. Overgrepsmottakene er en del av legevaktmedisinen, men det finnes få data som viser hvordan situasjonen for mottakene er, hvor raskt endringene skjer og hvilke driftsbetingelser og ressurser mottakene har. Materiale og metode: Høsten 2009 sendte Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin ut et spørreskjema til de 23 overgrepsmottakene i Norge for å kartlegge hvordan tjenesten er organisert. Alle mottakene besvarte spørreskjemaet. Resultater: Det er i ferd med å komme på plass et tilbud til overgrepsutsette i hele landet, men erfaring og kompetanse er svært ulik på grunn av pasientvolum og hvor lenge mottakene har eksistert. Tilbudet til personer utsatt for vold i nære relasjoner er lite ivaretatt ved mange mottak. Det er ikke avklart om en skal ha en entydig organisering knyttet til legevakt eller ikke. Det er manglende nasjonale standarder for en rekke sentrale prosedyrer. Hvorvidt medisinsk og psykososial oppfølging skal gis ved overgrepsmottak eller skal overføres til fastlege eller spesialisthelsetjenesten er ulikt praktisert. Det er store forskjeller i journalføring og registrering, og standardisert statistikk mangler. Forskjeller i pasientvolum mellom sentrale strøk og distriktene gir store kvalitetsutfordringer. Det er ikke klare nasjonale retningslinjer for finansiering av overgrepsmottakene, noe som skaper uro omkring de økonomiske rammene og også ulike medisinske tilbud. Konklusjon: For å kunne opprette et forsvarlig og likeverdig tilbud til alle overgrepsutsatte, trengs en vedvarende systematisk kompetanseoppbygging, innføring av forskrifter og felles økonomisk plattform. Dette må skje over en lang periode, med profesjonell veiledning av personell, samt innføring av opplæringskrav. Det gjenstår videre et betydelig arbeid med å utvikle nasjonale standarder for en rekke sentrale prosedyrer.