Velferdsstat, rettighetslovgivning og lokalt selvstyre

Abstract

This paper focuses on individual social rights, and their consequences for Norwegian local democracy. In the Norwegian power study judicialization of politics is a key element in the crisis diagnosis over local democracy. This paper discuss the power study’s rather pessimistic conclusions in light of both political and juridical science literature on the field. The parliament’s argument for introducing individual social rights has been its commitment to fundamental social needs. The paper shows that local governments are responsible for welfare laws that give both local politicians, and professions, opportunities to have a say. The increase in judicial activism confirms that welfare legislation opens for differences in local adjustments. The power study argues that individual social rights means less space for political debates, and accordingly has made the court room to an important political arena. However, welfare legislation, and hence, individual social rights, are decided by the Storting, not by the courts. The paper shows that the relationship between individual social rights, the welfare professions, and democracy is a key, and unresolved, issue. The role of the municipalities in the formation of welfare policies is a key conflict dimension in Norwegian politics. The power study raises important questions about the courts role in the democratic process. What does increased judicial activism means for democracy? How is social politics affected when it is no longer only a political project, but also a judicial one?

Dette notatet tar for seg de individuelle sosiale rettighetenes omfang, innhold, og demokratiske konsekvenser. Utgangspunktet er Makt- og demokratiutredningens krisediagnose over det norske lokaldemokratiet, en diagnose der nettopp rettighetslovgivningen har en sentral plass. Notatet sammenstiller både statsvitenskaplig og juridisk faglitteratur på feltet. I utgangspunktet er disse rettighetenes et sterkt statlig styringsvirkemiddel, der stortingets hensikt har vært å dekke grunnleggende sosiale behov. Notatet viser at til tross for at omfanget av individuell rettighetslovgivning har økt, så er det ikke entydig at dette har styrket enkeltmenneskets rettstilling. Det kommunale rettighetsregime preges av vurderingsartede regler der det finnes rom for både politisk, og ikke minst, faglig styring. Økt rettsaktivisme viser at tolkningsmulighetene i lovverket er stort. Påstanden om at rettighetslovgivningen i seg selv tømmer politikken for innhold er for sterk. Individuelle rettigheter er en ønsket politikk fra stortingets side, og det er bestemte partiers vilje som slår igjennom. Kommunenes rolle i velferdsstaten er i seg selv en sentral konfliktdimensjonen i politikken. Maktutredningen reiser viktige prinsipielle spørsmål om domstolenes rolle i politikken. Hva betyr økt rettsaktivisme for demokratiet? Hva betyr det for velferdspolitikken når den ikke bare blir et politisk prosjekt, men også et rettslig? Gjennomgangen viser at forholdet mellom individuelle rettigheter, fagstyre og demokrati er en sentral, og uavklart problemstilling. Forholdet mellom velferdsstat og lokalt selvstyre er en av de store og vanskelige demokratiutfordringene. En debatt om velferdsstatens grenser, nedslagsfelt og likehetskrav kunne vært langt mer klargjørende, en den stadige sektorpolitiske knivingen mellom staten og kommunesektoren.